onsdag 18. mai 2011

Så var hun her...

Lille Prinsessa er født og det er nå gått hele 5 uker siden. Du verden som tiden flyr. Fødselen var en opplevelse jeg sent vil glemme, men tror heller aldri jeg har vært så stolt over meg selv noen gang. Unner alle kvinner å få den opplevelsen. Ja det gjør vondt men stoltheten over å ha født et lite barn og klart det er verdt hele greia. Jeg kan ikke få nok av min lille skatt. Vi visste det skulle bli en jente, men valgt å ikke fortelle det til noen, og jeg kan jo se hvor lurt det var nå. Vi ville holde oss til litt nøytrale farger, men alle gavegiverene (med få unntak) syntes at rosa var passende for ei jente, og det er det jo i bunn og grunn, men ALT trenger liksom ikke lyse babyrosa. Men ikke for det, jeg er veldig takknemlig...

Dagene flyr av gårde, og det er så enn begynner å lure på hva man drev med før man fikk barn. Syns ikke jeg gjør annet enn mate kose, og skifte bleie, men likevel går dagene utrolig fort. Skolen er det blitt så som så med, men har da fortsatt kontroll. Eksamen skal bestås...

Lille Prinsessa våres er tydeligvis ikke bare våres. Her er det besteforeldre som sloss om hvem som får se henne og holde henne mest. Onklene er så stolte at hun blir sendt fra fang til fang og armkrok til armkrok. Ikke rart den jenta er blitt bortskjemt og liker best å sove på noens bryst. Sove om natten gjør hun heldigvis da, med kun en våken periode sånn ca midt på natta, men hun sovner fort etter skift og mat, heldigvis...
Ellers begynner livet å gå tilbake til hverdagen og vi har fått landet litt. 17. mai var en kjempe koselig dag med masse kjente som ville titte på jenta vår og syns hun var nydelig. Og selvfølgelig er hun det. Alle syns best om sine egne vettu, men det er lov å synes bra om andre sine.

Lillemor har fått sitt første møte med en kattunge i dag. Svigerfar fant en liten kattunge som han tok med opp til oss. Den skrek veldig etter moren sin så etter en stund tok jeg den med ned på låven igjen og satte den der. Så moren satt og overvåket meg så den har det sikkert fint nå, men skal gå ned om en stund igjen og se at den ikke sitter der og skriker fortsatt. Stakkars kattemoren. Satt og tenkte på hva jeg hadde gjort om noen hadde tatt min jente og gått av gårde med ho. Den følelsen var bare ikke til å holde ut.

Nei nå skriker frøkna her etter skift og mat så får skrive mer en annen gang....

lørdag 9. april 2011

Riksen, mitt andre hjem

Termin: 17.04.2011
På vei: 39+1
Igjen til termin: 1 uke og en dag
Kjønn: Forblir hemmelig
Utålmodig: Ja og hjelper ikke at legene ikke klarer å bestemme seg for hva som skal skje.
Hodet ned: .Jada festet og klart
Aktivitet innenifra: Masse spark, foten kommer ut en gang i blant
Bestemt navn?: Plutselig litt usikker...
Vektøkning: 14kg
Barnerom ferdig: Klart som et egg...
Alle innkjøp ferdig: Ja har full kontroll.
Strekkmerker: på hoftene og låra og 3 små søte på magen.
Melk i brystene: eeehh
Om fødselen: Blir en Oslofødt liten unge dette
Plager: Halsbrann og Hold. Føles som om jeg har løpt 10 mil uten å røre meg.
Oppegående: Jepp
Sulten?: Litt mindre matlyst
Noen matkikk?: Melk
Kynnere?: Sterke og fine
Tungt?: JA noe så grosalt. Må ha fart for å kommemeg opp om morran.
Høygravid?: JA<3
Vann i kroppen?: Ikke så mye nå lenger.
Neste kontroll?: Mandag
Sykehusbaggen: Ferdig pakket og klar.
Søvnmønster?: Mye liv og røre



Godt å få være hjemme igjen etter en uke på Rikshospitalet. Fikk helgeperm og det er ubeskrivelig deilig. Fra å ligge i en bråkete sykehusseng som knaker og braker til å få sove i min deilige myke stillegående seng er en stor forskjell. Da vi dro innover på mandagen var jeg sikker på å bli innlagt så var ingen bombe det, og ble liggende der en stund også. Fikk oppleve at fødselen startet for romkameraten min, og ble jo litt kaos når det vannet gikk. Koselige mennesker. Hadde en liten sund en romvenninne som grina av alt og ingenting. Det var litt slitsomt for den grininga kunne lett ha smittet over på meg, jeg som griner av ingenting selv. Ellers var jeg mye alene men med besøk fra Hansi og pappa. 

Til mandag er det tilbake igjen til den harde sykehussenga og atter et liv med blodtapping for blodprøver og ctg målinger. Men da er vi også enda noen dager nærmere terminen og man vet jo aldri hva som kan skje. Blir spennende å se....

søndag 20. mars 2011

Så var det tiden igjen da...

Termin: 17.04.2011
På vei: 36+2
Igjen til termin: 4 uker
Kjønn: Foblir hemmelig
Utålmodig: JA....er så lei
Hodet ned: .Jada festet og klart
Aktivitet innenifra: Masse spark, foten kommer ut en gang i blant
Bestemt navn?: Plutselig litt usikker...
Vektøkning: 12kg
Barnerom ferdig: Klart som et egg...
Alle innkjøp ferdig: Ja endelig
Strekkmerker: på hoftene og låra og 3 små søte på magen.
Melk i brystene: eeehh
Om fødselen: Blir en Oslofødt liten unge dette
Plager: Halsbrann og Hold. Føles som om jeg har løpt 10 mil uten å røre meg.
Oppegående: Jepp
Sulten?: Litt mindre matlyst
Noen matkikk?: Melk
Kynnere?: De er der
Tungt?: JA
Høygravid?: JA<3
Vann i kroppen?: hovne fingre, og bein
Neste kontroll?: Mars
Sykehusbaggen: kommer pent og forsiktig krabbende fram
Søvnmønster?: Sover når det passer seg, spraker alt man kan når man er våken.

søndag 27. februar 2011

En voksende mage...

Så fikk jeg endelig lagt ut et pent magebilde. Har ikke hatt helt det store behovet for å ta bilde av magen min hver uke så, nå får jeg legge ut et ihvertfall som er tatt i uke 30 eller 31. Husker ikke helt. Magen er ihvertfall begynt å bli stor og det er ikke lenge igjen nå.


Ellers har vi fått handlet inn en Laban vippestole, som ser så god ut å sitte i. 




Vogna vi har valgt er av typen ABC design Cobra. Den kom best ut i test på forbrukerportalen for sportsvogner, og selv er jeg veldig fornøyd med den enn så lenge. Lett å legge sammen, lett og trille. Akkurat sånn jeg liker det.



Mye er på plass til lille baby skal komme, og anser meg vel egentlig som klar. Er bare litt rugetid til så kan lille Lykkeliten komme. Mange som venter spent på hvilket kjønn det blir.

torsdag 17. februar 2011

Tid for oppdate....

Termin: 17.04.2011
På vei: 31+6
Igjen til termin: 9+1
Kjønn: Foblir hemmelig
Utålmodig: Egentlig litt. Veldig klar for mine egne klær igjen....
Hodet ned: .Jupp. Liker seg best sånn...
Aktivitet innenifra: Masse spark, og hopping
Bestemt navn?: Noah Johannes, eller Ingeborg Eline
Vektøkning: 10kg
Barnerom ferdig: Nesten. Bare småting igjen.
Alle innkjøp ferdig: mangler stellebord
Strekkmerker: på hoftene og låra
Melk i brystene: nei
Om fødselen: i tenkeboksen
Plager: halsbrann. Det er GRUSOMT
Oppegående: Jepp
Sulten?: Litt kanskje
Noen matkikk?: Melk
Kynnere?: Noen svake 
Tungt?: begynner å kjenne det nå ja...
Høygravid?: Nei
Vann i kroppen?: hovne fingre, og bein
Neste kontroll?: Mars
Sykehusbaggen: ligger bak i tankene
Søvnmønster?: Sover på dagen, våken om nattan



Du verden som tiden flyr. Når er det brått ikke lenge igjen. Fikk meg en oppvekker da læreren spurte meg om jeg var klar for tentamen snart. Får den tidligere enn de andre for skal jo ha litt hjemmetid. Nå er det jo straks vinter ferie, og deretter banker Mars på døra. Det betyr at jeg må ha tentamen og begynner å nærme meg dagen da alt skal bli snudd på hodet.Særemnet som jeg gruet meg så fælt til er overstått så føler en lettelse sånn sett, det neste store nå er den oppkjøringa som jeg føler henger på meg som tusen kg stein. Jeg vil så veldig gjerne få lappen i boks, samtidig som jeg er så innmari nervøs. Jeg kan rett og slett ikke stryke. Jeg MÅ ha den lappen. Krysser fingrer og tær for at dette går i boks, og livet mitt kan bli litt enklere sånn sett.

torsdag 20. januar 2011

Bassengfødsel....

Jeg satt å så på nrk3 hvor de viste en dokumentar om graviditeter. Det var mange flotte historier der, og kjenner jeg setter mer pris på min egen mage etter å se de som sliter. De som ønsker mer enn noe annet her i livet å bli mammaer, men det er vanskelig. Ser også noe av komikken med lystgassen, og kunne godt tenkt meg den selv.

Det jeg ikke syntes noe om var det å føde i vann. Sitte i et lite basseng helt naken og vente på at barnet skal bli født. Attpåtil alt det blodet og slimet som kommer og man bare sitter der. Jeg kan ikke tenke meg noe eklere enn akkurat det. Byr meg så i mot. Men til de som velger det, det er helt sikkert en fin opplevelse.

tirsdag 11. januar 2011

Gravides glade klagesang...

Jeg er gravid, sa kjerringa og dermed ble livet snudd på hodet. Det er slik det begynner. Du skjønner det når du står der selv og forteller mannen/ samboeren/ kjærsten den store nyheten. Nå skal alt bli rosenrødt og vi skal være så lykkelige at vi nesten sprekker. Jada, det er jo flott det, hadde det bare vært slik. Ved en graviditet får man som oftest høre de gode opplevelsene. Ingen vil jo skremme noen med å fortelle sannheten. Og sannheten er, mine kjære venner at dette er ikke bare bare. Vekta blir enns værste fiende, maten enns beste. Kroppen strekkes og tøyes på de merkeligste steder og man går litt rundt å kjenner etter vondter og andre ting som kan dukke opp. Alt for litt ekstra omsorg av sin kjære som bør gjøre alt du ber han om, om husfreden er ønsket.

Ta f.eks min kjære mann. I går fikk jeg en fin bøtte med den deiligste kirsebæryoghurtis. Min absolutte favoritt. Han var snill og jeg ble glad. På kvelden kom trangen til is. Da var det bare å hente bøtta og ta med seg en skje. Det var nesten så jeg hørtes ut som mamma på julaften. (Hun hmmmmer seg gjennom hele ribba til andres fortvilelse) Da jeg var kommet halvveis ned i bøtta hørte jeg et lite kremt og to store skyldige øyne tittet på meg. "Du må ikke spise opp alt nå da" Neida sier jeg og fortsetter. Da kom det to sterke hender som brått ville ha isen min. Jeg sloss for min mat, og tapte med glans. Han tok skjea og satte punktum på den isspisinga mi. Dermed var det bare å sette den pent i fryseren igjen. Der den sto helt til neste dag. Nå er mannen på jobb og isbøtta tom, og jeg har veldig dårlig samvittighet. Han burde ikke være så snill flere ganger. Er jo han som må lide når jeg klager på at klærne ikke passer, noe han fikk en liten smakebit på rett før jul.

Vi skulle ut å jakte på juletrær i skogen ved gården, og det var ikke akkurat lite snø ute. Kaldt som fy var det også. Jeg har normalt sett veldig fine turklær, og optimistiske meg trodde jo at de ble å passe. Det gjorde de ikke. Jeg vrengte buksa av meg og ga fra meg et knurr. Mannen min kom inn på rommet og lurte på hva grunnen til at jeg var blitt en bikkje var. Jeg forklarte problemet, og han foreslo at jeg kunne jo bare låne en av hans bukser. Da fresa jeg tilbake at det kunne han bare glemme med mindre han ville sy to bukser sammen da buksene hans passer kun til det ene beinet mitt. Mannen er jo så tynn og jeg er hvalross så det gikk ikke. Jeg gikk gjennom samtlige av mine bukser og ble surere og surere for hver bukse som ikke passet. Til slutt slengte jeg alt ut og nærmest hylte. Så var det en som sikkert syns han var veldig smart da han sa at det er jo bare å kjøpe nye. NEI DET ER DET IKKE!!!! KOM DEG UT!!!DETTE ER DIN SKYLD!! Så sint var jeg at jeg grina. Jeg marsjerte ut til kjøleskapet, tok meg litt riskrem, gikk inn på badet, låste døra og grina som en unge mens jeg ihvertfall hadde riskremen til trøst. Veldig ironisk med tanke på at den riskremen helt sikkert ikke gjorde meg tynnere. Etter en laaaang stund tok jeg på meg en gravidbukse med en tights under og krysset fingrene for at dette holdt mot kulda. Vi fant tilslutt et veldig fint juletre som utrolig nok ikke turte å drysse så veldig mye, da det sikkert skjønte at denne dama kødder du ikke med.

Nå om dagen går tankene til flyttinga mens den egentlig burde gått til skolearbeid. Men det er ikke lett å fokusere på noe kjedelig når man kan rette fokuset mot noe som er litt mer morro. Jeg gleder meg som bare det til å få litt forandring. Men februar er blitt måneden med angst. Av den grunn at særemne skal legges fram, noe som ikke akkurat er alle elevers drøm. Nervene knyter seg i magen og alt man vil er å unngå hele greia. At på til er det måneden for oppkjøringa. Etter 3 lange år er det endelig min tur. Men hva om jeg stryker? Hva vil denne hormonbomba finne på da? Grine? Bli sint? Jeg føler det som om hele livet mitt henger på det at jeg står. Det er liksom den ultimate voksentesten. Du er ikke skikkelig voksen før du har lappen. Sånn har jeg alltid følt det og vil nok også føle det slik for all framtid. At jeg er gift og skal bli mamma er liksom ikke nok...At alderen tilsier at jeg er voksen er ikke bra nok det heller. Så jeg håper sensoren føler med en 21 år gammel gravid dame og ser på eventuelle feil som blir gjort som ikke så alvorlige og gir meg det jeg trenger for å bli voksen....

Nei nå sparker lille Lykkeliten for det er tid for litt mat for oss. Så får vel gå å finne fram brødskiva med litt syltetøy, så blir ihvertfall en fornøyd!!