Jeg er gravid, sa kjerringa og dermed ble livet snudd på hodet. Det er slik det begynner. Du skjønner det når du står der selv og forteller mannen/ samboeren/ kjærsten den store nyheten. Nå skal alt bli rosenrødt og vi skal være så lykkelige at vi nesten sprekker. Jada, det er jo flott det, hadde det bare vært slik. Ved en graviditet får man som oftest høre de gode opplevelsene. Ingen vil jo skremme noen med å fortelle sannheten. Og sannheten er, mine kjære venner at dette er ikke bare bare. Vekta blir enns værste fiende, maten enns beste. Kroppen strekkes og tøyes på de merkeligste steder og man går litt rundt å kjenner etter vondter og andre ting som kan dukke opp. Alt for litt ekstra omsorg av sin kjære som bør gjøre alt du ber han om, om husfreden er ønsket.
Ta f.eks min kjære mann. I går fikk jeg en fin bøtte med den deiligste kirsebæryoghurtis. Min absolutte favoritt. Han var snill og jeg ble glad. På kvelden kom trangen til is. Da var det bare å hente bøtta og ta med seg en skje. Det var nesten så jeg hørtes ut som mamma på julaften. (Hun hmmmmer seg gjennom hele ribba til andres fortvilelse) Da jeg var kommet halvveis ned i bøtta hørte jeg et lite kremt og to store skyldige øyne tittet på meg. "Du må ikke spise opp alt nå da" Neida sier jeg og fortsetter. Da kom det to sterke hender som brått ville ha isen min. Jeg sloss for min mat, og tapte med glans. Han tok skjea og satte punktum på den isspisinga mi. Dermed var det bare å sette den pent i fryseren igjen. Der den sto helt til neste dag. Nå er mannen på jobb og isbøtta tom, og jeg har veldig dårlig samvittighet. Han burde ikke være så snill flere ganger. Er jo han som må lide når jeg klager på at klærne ikke passer, noe han fikk en liten smakebit på rett før jul.
Vi skulle ut å jakte på juletrær i skogen ved gården, og det var ikke akkurat lite snø ute. Kaldt som fy var det også. Jeg har normalt sett veldig fine turklær, og optimistiske meg trodde jo at de ble å passe. Det gjorde de ikke. Jeg vrengte buksa av meg og ga fra meg et knurr. Mannen min kom inn på rommet og lurte på hva grunnen til at jeg var blitt en bikkje var. Jeg forklarte problemet, og han foreslo at jeg kunne jo bare låne en av hans bukser. Da fresa jeg tilbake at det kunne han bare glemme med mindre han ville sy to bukser sammen da buksene hans passer kun til det ene beinet mitt. Mannen er jo så tynn og jeg er hvalross så det gikk ikke. Jeg gikk gjennom samtlige av mine bukser og ble surere og surere for hver bukse som ikke passet. Til slutt slengte jeg alt ut og nærmest hylte. Så var det en som sikkert syns han var veldig smart da han sa at det er jo bare å kjøpe nye. NEI DET ER DET IKKE!!!! KOM DEG UT!!!DETTE ER DIN SKYLD!! Så sint var jeg at jeg grina. Jeg marsjerte ut til kjøleskapet, tok meg litt riskrem, gikk inn på badet, låste døra og grina som en unge mens jeg ihvertfall hadde riskremen til trøst. Veldig ironisk med tanke på at den riskremen helt sikkert ikke gjorde meg tynnere. Etter en laaaang stund tok jeg på meg en gravidbukse med en tights under og krysset fingrene for at dette holdt mot kulda. Vi fant tilslutt et veldig fint juletre som utrolig nok ikke turte å drysse så veldig mye, da det sikkert skjønte at denne dama kødder du ikke med.
Nå om dagen går tankene til flyttinga mens den egentlig burde gått til skolearbeid. Men det er ikke lett å fokusere på noe kjedelig når man kan rette fokuset mot noe som er litt mer morro. Jeg gleder meg som bare det til å få litt forandring. Men februar er blitt måneden med angst. Av den grunn at særemne skal legges fram, noe som ikke akkurat er alle elevers drøm. Nervene knyter seg i magen og alt man vil er å unngå hele greia. At på til er det måneden for oppkjøringa. Etter 3 lange år er det endelig min tur. Men hva om jeg stryker? Hva vil denne hormonbomba finne på da? Grine? Bli sint? Jeg føler det som om hele livet mitt henger på det at jeg står. Det er liksom den ultimate voksentesten. Du er ikke skikkelig voksen før du har lappen. Sånn har jeg alltid følt det og vil nok også føle det slik for all framtid. At jeg er gift og skal bli mamma er liksom ikke nok...At alderen tilsier at jeg er voksen er ikke bra nok det heller. Så jeg håper sensoren føler med en 21 år gammel gravid dame og ser på eventuelle feil som blir gjort som ikke så alvorlige og gir meg det jeg trenger for å bli voksen....
Nei nå sparker lille Lykkeliten for det er tid for litt mat for oss. Så får vel gå å finne fram brødskiva med litt syltetøy, så blir ihvertfall en fornøyd!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar