Så var hun her...

Lille Prinsessa er født og det er nå gått hele 5 uker siden. Du verden som tiden flyr. Fødselen var en opplevelse jeg sent vil glemme, men tror heller aldri jeg har vært så stolt over meg selv noen gang. Unner alle kvinner å få den opplevelsen. Ja det gjør vondt men stoltheten over å ha født et lite barn og klart det er verdt hele greia. Jeg kan ikke få nok av min lille skatt. Vi visste det skulle bli en jente, men valgt å ikke fortelle det til noen, og jeg kan jo se hvor lurt det var nå. Vi ville holde oss til litt nøytrale farger, men alle gavegiverene (med få unntak) syntes at rosa var passende for ei jente, og det er det jo i bunn og grunn, men ALT trenger liksom ikke lyse babyrosa. Men ikke for det, jeg er veldig takknemlig...

Dagene flyr av gårde, og det er så enn begynner å lure på hva man drev med før man fikk barn. Syns ikke jeg gjør annet enn mate kose, og skifte bleie, men likevel går dagene utrolig fort. Skolen er det blitt så som så med, men har da fortsatt kontroll. Eksamen skal bestås...

Lille Prinsessa våres er tydeligvis ikke bare våres. Her er det besteforeldre som sloss om hvem som får se henne og holde henne mest. Onklene er så stolte at hun blir sendt fra fang til fang og armkrok til armkrok. Ikke rart den jenta er blitt bortskjemt og liker best å sove på noens bryst. Sove om natten gjør hun heldigvis da, med kun en våken periode sånn ca midt på natta, men hun sovner fort etter skift og mat, heldigvis...
Ellers begynner livet å gå tilbake til hverdagen og vi har fått landet litt. 17. mai var en kjempe koselig dag med masse kjente som ville titte på jenta vår og syns hun var nydelig. Og selvfølgelig er hun det. Alle syns best om sine egne vettu, men det er lov å synes bra om andre sine.

Lillemor har fått sitt første møte med en kattunge i dag. Svigerfar fant en liten kattunge som han tok med opp til oss. Den skrek veldig etter moren sin så etter en stund tok jeg den med ned på låven igjen og satte den der. Så moren satt og overvåket meg så den har det sikkert fint nå, men skal gå ned om en stund igjen og se at den ikke sitter der og skriker fortsatt. Stakkars kattemoren. Satt og tenkte på hva jeg hadde gjort om noen hadde tatt min jente og gått av gårde med ho. Den følelsen var bare ikke til å holde ut.

Nei nå skriker frøkna her etter skift og mat så får skrive mer en annen gang....