Det er ingen tvil at man som foster trenger de 9 mnd til å vokse og gro for å bli klar til livet sammen med mor og far. De samme månedene har vi behov for til å bli foreldre. Etter som ukene har gått, er det fortsatt vanskelig å forstå at snart er det jeg som er pappa, og min egen far får den ærefulle tittelen farfar. Men uansett hvor idiotsikkert dette systemet med hvordan barn kommer til verden er, så er det ingen som har tenkt på å legge inne en praksis periode før barnet kommer. I likhet med at babyen blir født, blir også rollen som foreldre født. Lik barnets første vaklende skritt vil også våres første skritt som foreldre også være vaklende, noe jeg sikkert kommer tilbake til i seinere innlegg.
Mens man som blivende mor har en tilknytting til barnet fra første stund, blir er det nok for oss gutta en lengre prosess. Så når min kone kom hjem med det første beviset, et ultralydbilde, på vårt lille mirakel. Fikk også jeg ett mye nærere forhold til vårt blivende barn. Min kone har dog også fått gleden av å høre dets hjerteslag, en glede jeg dessverre ikke fikk mulighet til å dele med henne.
Så mens dagene og ukene går synker skuldrene med tanke på faren for hormonelle følelsesutbrudd fra min bedre halvdel, samtidig som de uke for uke heves med tanke på oppgaven som far. Men nå har jeg da riktig nok enda noen måneder å forberede den lille`s ankomst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar